Havbasert oppdrett, også kjent som oppdrett til havs, er en metode for å dyrke fisk og andre marine organismer i åpne havområder. Her er en informativ tekst om havbasert oppdrett:
I fremtiden ønsker man å etablere oppdrettsanlegg på mer eksponerte lokaliteter, gjerne langt til havs. Dette gir flere fordeler:
Bedre vannutskiftning: Havbaserte anlegg har høyere vannstrøm, noe som sikrer tilstrekkelig oksygenmetning og effektiv transport av avfallsstoffer. Dette bidrar til bedre miljøforhold for fisken.
Redusert miljøpåvirkning: Ved å plassere anleggene til havs, minimerer man påvirkningen på den lokale naturen. Samtidig unngår man forstyrrelser av kystnære aktiviteter.
Større fleksibilitet: Havbaserte anlegg kan etableres nesten hvor som helst med tilgang til vann. Dette gir muligheter for å plassere oppdrettsanlegg nær markedene, noe som reduserer transportavstand og miljøbelastning.
Bærekraft: Resirkulering av vannet i havbaserte anlegg reduserer vannforbruket. Dette er spesielt viktig i områder med begrenset tilgang på ferskvann.
En av utfordringene med havbasert oppdrett er den sterke vannstrømmen. Fisken må svømme mot strømmen for å unngå å havne i notveggen. Svømmekapasiteten til laksen avhenger av faktorer som størrelse, temperatur, oksygeninnhold, gruppestørrelse og sykdommer. Grenseverdiene for akseptabel vannstrøm er lavere enn den kritiske svømmehastigheten. For eksempel kan en laks på 20 cm og 80 gram svømme med 0,8 m/s, mens en laks på 43 cm og 850 gram tåler 1 m/s.
Havbasert oppdrett kan bli en viktig fremtidsnæring for Norge, spesielt i nord, med økende interesse og konsekvensvurderinger av nye områder for havbruk
